Særegent syrah-uttrykk

Rødvinene fra Saint-Joseph byr på sitt beste på et veldig flott, delikat og særegent syrahuttrykk. Vinene fra det opprinnelige, terrasseanlagte og granittdominerte Saint-Joseph er typisk saftige, lyse og slanke, med fine kjølige rødbærtoner i frukten, urte- og pepperstreif og god mineralitet. På flaske modner de gjerne tidligere enn sine naboer.

Identitetsutfordring

De beste vinene fra Saint-Joseph er noe underkjent. De havner mellom to stoler, i rommet mellom de anerkjente store appellasjonene og den mer kjøttfulle, saftige og lettdrikkelige Crozes-Hermitage. I og med at vinmarkene i kjerneområdet av appellasjonen er bratte og arbeidsintensitive, vel så krevende å dyrke som i Côte Rôtie, Hermitage og Cornas, koster det like mye mye innsats og ressurser å produsere en god St.-Joseph. Likevel ligger prisen et godt stykke under de tre store naboene. God St.-Joseph er således en underpriset vin i forhold til kvaliteten.

Appellasjonen St.-Joseph har egentlig en identitetsutfordring, få av dagens forbrukere har en klar oppfatning av hva en god og karakteristisk rød St.-Joseph står for, eller hvordan den smaker. Årsaken til dagens situasjon kan med god berettigelse sies å være den kraftige ekspansjonen av appellasjonens dyrkede areal, som har funnet sted i perioden 1956 og frem til i dag.

Appellasjon med voksesmerter

Appellasjonen ble etablert i 1956 med geografisk utgangspunkt og sentrum i de seks landsbyene Glun, Mauves, Tournon, St.-Jean-de-Muzols, Lemps og Vion. I 1969 ble appellasjonen utvidet til å omfatte hele 25 landsbyer og 45 kommuner. Utvidelsen forårsaket en solid utvidelse av det dyrkede arealet. I 1956 var arealet ca 90 hektar, og i dag utgjør appellasjonen 1082 hektar vinmark. Problemet med denne betydelige utvidelsen var at appellasjonens opprinnelige egenart ble vannet ut ved at andre jordsmonnstyper enn de opprinnelig sterkt granittpregede ble lagt i hatten.

Ekspansjonen var nært forbundet med utviklingen av hele regionen og dens viner. Fra å være en ressurskrevende, økonomisk tung og lite lønnsom virksomhet i de første årene etter opprettelsen av appellasjonen, og der de fleste produsentene også drev med andre typer landbruksvirksomhet (frukt, grønnsaker, korn) for å sikre seg et rimelig utkomme, ble druedyrking og vinproduksjon stadig økonomisk gunstigere i den første halvdelen av 1970-årene. Derav beslutningen om utvidelse i forhold til de opprinnelige seks landsbyene fra 1956. Ekspansjonen har dog stanset, og sågar har det siden 1992 pågått et arbeid for å begrense appellasjonens størrelse på bekostning av de minde gode vinmarkene. På det meste var det potensielle vinmarksområdet i appellasjonen 7000 ha, men dette er nå redusert til 3000 ha. Svært god utvikling for St.-Joseph.

Hvor finner man de beste vinene?

Her er sakens kjerne: De opprinnelige vekstområdene med i overveiende grad granittbaserte jordsmonn i åssidene ved elven konkurrerer i dag med vinmarker dyrket blant annet på de kjøligere platåene over åssidene, som i langt de fleste tilfellene er bedre egnet til dyrking av grønnsaker enn druer. Kvalitativt sett er det markant forskjell på disse to typene St.-Joseph, men for forbrukerne kan det være vanskelig å plassere kjøpene der man burde; hos de klassiske granittbaserte vinene fra det opprinnelige kjerneområdet.