Pomerol og Saint-Émilion

Her kan du lære litt mer om Pomerol og Saint-Emilion i Bordeaux.
50378374181_10239684f3_o.jpg

Pomerol

Pomerol er nesten ensbetydende med merlot. Mer enn 80% av regionens samlede produksjon er basert på denne druen. I Gironde er den mer er å betrakte som et mykningsmiddel for at den langt tøffere og mer robuste cabernet sauvignon skal oppføre seg mindre brutal. Regionens beste viner ligger på et høydedrag, resultatet av forhistorisk morenevirksomhet. Geologisk sett består dette viktigste vekstområdet for merlot av grus med varierende sterkt innslag av rik og jernholdig leire. 

De beste vinene er bløte, med markant plommeaktig fruktkarakter, fast underliggende struktur og markant mineralitet. De smaker bra tidlig og i årganger med høy modning når de gjerne et første tiltalende drikkplatå etter 4-5 år. Deretter har vinene en tendens til å miste noe av sin tiltalende, energiske og ekstroverte fruktighet. Frukten blir ofte litt brun i kantene; brent jordbærsyltetøy-aktig i mange tilfeller, og den underliggende fastheten i tanninene begynner å gjøre seg gjeldende. På dette utviklingsstadiet er ikke pomerol vin særlig morsom; de kan virke gamle og slitne. Da kan man like gjerne la dem ligge i påvente av bedre tider. De beste vinene kan man trygt vente på. De mindre reputerte eiendommene fra sandholdige jordsmonn vest i regionen bør man drikke i den ungdommelige fasen.

Internasjonal vin med høy anseelse

Pomerol er en lite iøynefallende kommune. Et bondeland uten historiske bygninger eller monumenter av noe iøynefallende slag. Kommunen har ingen historie å vise til, og det er ikke et konkurransefortrinn i en region der adel, arv og historie er grunnleggende forutsetninger for regionens selvbevissthet. I Pomerol er det etikettene og de små eiendommene som teller. I og med at eiendommene har vært forholdsvis store og i tillegg har vært tett beplantet, har dette likevel gitt høy produksjon i forhold til konkurrerende regioner. Det har igjen har medvirket til å gjøre bordeauxvin til en internasjonal vin med høy anseelse. Ingen tar turen til Pomerol med mindre det er for disse eiendommenes skyld. Et nokså forvirrende nettverk av små og trange veier forbinder i underkant av to hundre små eiendommer, som ligger spredt rundt i en karrig og kjedelig landskap. 

Produksjonsvolumene er små, ofte bare noen få tusen kasser. I mange tilfeller ikke stort mer enn tusen kasser. Det er ikke mye i en region der de store eiendommene på vestbredden av Gironde ofte produserer 20-30 tusen kasser vin. Ch. Petrus er regionens flaggskip, og mer enn noen annen er det negosianten Jean-Pierre Moueix som har gjort regionen kjent i det store internasjonale vinmarkedet ved å kontrollere en rekke av regionens fremste eiendommer.

Saint-Émilion

St. Emilion er langt den største regionen på østsiden av Gironde. Mens vinene fra Pomerol er nokså ensartede innenfor regionens to dominerende stiler, er vinene fra St. Emilion mer forvirrende å navigere i. Det er ikke uvanlig å se likhetspunkter mellom de to østsidekommunene, men sammenstillingen er sjelden god. I St. Emilion er det vanlig å skille mellom to stiltyper. Geografisk lokalisert til dalsidene rundt byen St. Emilion (côtes) og på et langstrukket høydedrag som strekker seg nordvest i appellasjonen (Graves), mot grensen til Pomerol. Vinene fra de to dyrkningsområdene regnes som åpne kontra stramme viner, og det er de sistnevnte som regnes for å produsere regionens beste viner. Her finner vi legendariske Ch. Cheval-Blanc og det noe mindre velrenommerte Ch. Figac side om side. 

Dersom Ch. Petrus alene maktet å sette Pomerol på verdenskartet, så kan det samme sies om Ch. Cheval-Blanc med god begrunnelse. Ch. Cheval-Blanc mikser gjerne slik: cabernet franc (66 %), merlot (33 %), malbec (1 %). Ch. Figeac har en helt annen sammensetning av druer, og som for kommunens del er svært avvikende: cabernet sauvignon (35 %), cabernet franc (35 %), merlot (30 %). Denne delen av St. Emilion har den høyeste andelen av cabernet-druer, og da i første rekke cabernet franc. Eiendommene rundt byen St. -Emilion bruker en større andel merlot i druesammensetningen. Vinstilen er også en annen. De oppleves oftest som mindre parfymerte og fruktige, ofte tyngre og jordligere. Viktige eiendommer i denne delen av regionen omfatter Ch. Ausone, Ch. Magdelaine, Ch. Canon, Clos Fourtet og Ch. Pavie.

Egen klassifikasjon i Saint-Émilion

St. Emilion har sin egen klassifikasjon som ble etablert i 1954. Den forutsatte årlig testing. På toppen fant vi to slott, Ch. Cheval-Blanc og Ch. Ausone, i en Premier Grand Cru Classé A. Deretter fulgte 10 Premier Grand Cru Classé B, 72 Grand Cru Classé. Siden fulgte Grand Cru, deretter vin klassifisert Appellation St. Emilion. Klassifikasjonen har gjennomgått endringer, men ikke av dramatisk art. I 1985 fikk vi en ny og forenklet klassifikasjon, og da i tre kategorier. Den skal revurderes hvert tiende år. Fra klassifikasjonen i 1996 finner vi 13 Premier Grand Cru Classé. Neste kategori er Grand Cru Classé, som inkluderer 68 eiendommer. Bunnen av hierarkiet består av Appellation St. Emilion.

Småkommunene på østsiden har i en lang periode hatt en god historisk mulighet til å finne seg et rom i vinmarkedet med ”bordeauxkopier”. Årsaken er at det har oppstått et hull i markedet fordi de store kommunenes viner har priset seg ut av markedet for vindrikkere med alminnelig økonomi. For folk med en budsjettert lommebok; det gjelder tross alt de fleste, har det ganske enkelt vært nødvendig å søke andre steder enn i Médoc etter god bordeaux. Så langt har det ikke kommet resultater fra de mange småkommunene som kan konkurrere på et anstendig nivå.