Pinot noir danner basis for det aller meste av det som produseres av røde viner fra Burgund. Passtoutgrain står for den resterende lille andelen. I motsetning til chardonnay, som dyrkes over hele kloden, og som beholder en del felles karaktertrekk, er pinot noir globalt sett langt mindre beplantet og dessuten svært uensartet mht til resultater. Det skyldes at druen er notorisk beryktet for å være vanskelig å jobbe med. Ikke noe sted i verden produseres pinot noir med tilnærmet samme sensoriske egenskaper og kvaliteter som i Burgunds ulike jordsmonn. Pinot noir eksellerer i Burgund som en utpreget terroirdreven vin, en vin med markant adresse. Oppfatningen er denne: Det produseres Volnay, Chambolle-Musigny, Vosne-Romanée osv, ikke pinot noir.

 

I motsetning til hvite sentralburgundere, som i grove trekk produseres i Côte de Beaune (unntak finnes), dyrkes røde sentralburgundere både i Côte de Beaune og Côte de Nuits. Erfaringen viser at den sensoriske distinksjonen mellom Côte de Beaune og Côte de Nuits er mindre klar og tydelig enn hva litteraturen gjerne vil ha oss til å tro.

 

I grove trekk er pinot noir fra Côte de Beaune fruktigere, mer markant rødfruktpreget, lettere og mer delikat. Fruktkarakteren er lys bærpreget og transparent, aromatisk sett går den ofte i retning av (røde) rips, moreller, bringebær eller jordbær.

 

Pinot noir fra Côte de Nuits har oftest en mørkere og mer eksotisk og krydret (orientalsk) bærfrukt og er strukturelt sett gjerne en rikere vintype enn hva tilfellet er med en Côte de Beaune. Munnfølelsen er tyngre, glattere og mer ekstraktpreget, vinstilen oppfattes i alminnelighet som rikere og tettere. Tanninstrukturen er mer markant, men det oppleves ikke nødvendigvis slik fordi tanninene oftest er pakket inn i et tettere og bløtere hylster.

 

Mange opplever pinot noir fra Côte de Nuits som mer konsentrert enn fra Côte de Beaune. Det er imidlertid ikke et berettiget synspunkt, det dreier seg snarere om to ulike manifestasjoner av pinot noir fra forskjellige vekstområder. I virkelighetens verden klapper imidlertid ofte fornuftens kategorier sammen. Det sensoriske skillet mellom Côte de Beaune og Côte de Nuits er mindre klart enn først antatt. Visse kommuner (og vinmarker) i Côte de Beaune og Côte de Nuits har til dels sammenfallende sensoriske egenskaper (for eksempel Volnay og Chambolle-Musigny). Også produksjonsspor og stil i en vin tilsidesetter signalene fra en vins mikroklima, det er lett og bomme på de to sentrale områdene.

 

For de røde burgundernes del strekker dyrkingsområdet seg fra Marsannay i nord i Côte de Nuits; de første vinmarkene dukker opp rett utenfor forstedene til Dijon, til Santenay, kasinobyen i den helt sydlige delen av Côte de Beaune. Mellom disse geografiske yterpunktene, langs en utseendemessig lite oppsiktsvekkende åsrygg – Côte d’Or – er pinot noir budbringer for regionens utallige og forskjellige jordsmonn. I det minste er det slik mange burgunderprodusenter ”forstår” pinot noir og sin egen rolle i forhold til det å skape en burgunder. To budbringere ute i samme ærend altså: Pinot noir og produsenten bidrar hver på sin måte til å gi stemme og stil til burgundere.