Introduksjon til Brunello di Montalcino

Brunello di Montalcino er en av Italias mest anerkjente røde viner. Egentlig er det vel bare det piemontesiske tvillingparet Barolo og Barbaresco som kan matche Brunello di Montalcino i historisk anseelse og aristokratisk verdighet.

Bolgheri-oppkomlingen Sassicaia blir i denne sammenhengen å anse som en inntrenger i feil nasjonaldrakt. Brunello di Montalcino, som ligger ca 40 km syd for Siena, var et av de første områdene som fikk DOC i 1966 og var likeledes i første pulje da DOCG systemet ble innviet i 1980.
DJI_0673_a formato_pcla.jpg

Brunello = Sangiovese

Brunello – den lille brune – er det lokale navnet på de lokale klonene av sangiovese, i regionen også kalt sangiovese grosso. Brunello di Montalcino er i dag det eneste underområdet av Toscana ved siden av DOC Morellino di Scansano som er forbeholdt sangiovese alene. Selv om regionen har vært kjent for vinproduksjon siden 1500-tallet, er det først i 1850-årene at Brunello di Montalcino for alvor fikk seg et navn. 

Biondi-Santi-familien isolerte sangiovesekloner fra egne vinmarker, kuttet ut andre lokale druesorter og anvendelsen av governo, og fatlagret sine viner på store kastanjefat i lang tid før de ble tappet på flaske.

Vinstilens utvikling

Siden den gangen har regionen hatt sine ups & downs, veldig down på 1920-30-tallet. Vinmarkene var da så godt som ødelagt av vinlusens herjinger, og siden har regionen i rykk og napp vært preget av nedgang og vekst. I dag er utsiktene lysere enn noen gang. Først og fremst takket være den positive veksten i eksportmarkedene og det forhold at regionen har klart å tilpasse sine produkter til samtidens behov og smak. Kortere fatlagringstid i kombinasjon med avlingsbegrensninger fra 70 hl/ha til 56 hl/ha i 1980, og introduksjonen av Rosso di Montalcino fra 1984, som kun krever ett års (valgfri) lagringstid på fat var til god hjelp når det gjaldt å oppdatere det som på dette tidspunktet var en nokså tilårskommen vinstil.

Klima

I utstrekning er det dyrkede arealet for Brunello di Montalcino i dag på i underkant av 1.500 ha. Det er registrert over 160 produsenter spredt over et areal på 15×15 kilometer. Høydeforskjellene er betydelige – fra 100 til i underkant av 700 meter. De fleste vinmarkene ligger i spennet mellom 200-400 meter, med en øvre tillatt dyrkingsgrense på 600 meter. Monte Amiata på ca 1.700 meter påvirker regionen en hel del, og medvirker blant annet til at skybrudd og haglebyger ikke skader vinmarkene. Nærheten til Middelhavet (ca 40 kilometer) påvirker også kommunens klima i form av kjølig vind fra kysten, som medvirker til nedkjøling av vinmarkene om natten.

Bruk av eik

Eikebruk er et anliggende som har vært diskutert vedvarende og heftig i Brunello di Montalcino, som ellers i de fleste andre kjente vinområder. Historisk sett har det vært anvendt botte produsert av kastanjetre og slovensk eik. I dag brukes også botte produsert av fransk eik. I dag er det vanlig å bruke en miks av botte og barriques, som er tilfellet hos Poggio Antico, men bare svært få anvender 100% barriques. Sangiovese-druematerialets delikate og fruktige stil preget av kirsebær, kirsebærsteiner og røde plommer går heller dårlig i miks med aromakomponentene i nye eikefat, og skaper en uttrykk som mange produsenter i regionen mener frarøver snarere enn tilfører en brunello di montalcino interessante aromaelementer.